Aron Rødskjegg, Gylfi Den Gode og Birkir Hårfagre

Það er mikið skrifað og skrafað um árangur íslenska landsliðsins í erlendum fjölmiðlum. Skiljanlega velta margir því fyrir sér hvernig landslið frá svona fámennri þjóð geti náð slíkum árangri sem er fyllilega verðskuldaður og ekki háður neinum tilviljunum. Á vefsíðu VG í Noregi er m.a. verið að velta því upp hvort Norðmenn geti eitthvað lært af Íslendingum hvað þetta varðar. Skemmtilegar pælingar þar.
Árangur landsliðsins hefur einnig vakið athygli hjá norska stórfyrirtækinu Norled sem birti eftirfarandi í fréttabréfi til starfsfólks fyrirtækisins:
"Den 27. Juni spilte Island åttendedelsfinale i europamesterskapet i football. Motstander var selveste England, og mann for mann var Island udiskutabelt et svakere lag. Likevel vant de 2-1.
Hvordan var det mulig?
Ekspertene peker på to faktorer: Organisering og lidenskap. Island spilte disiplinert og intelligent. De brukte kreftene riktig. Laget var sjelden ute av balanse.
Og like viktig: Hele laget var «all in». Det var full innsats i hver eneste takling. Mange nok spillere gikk på løp, hver gang.
Disse holdningen er oppsummert i kampropet «Afram Island», som best kan oversettes med fremad Island. Det er en oppfordring om innsats for laget, men også om disiplin. Det er noe av det samme vi prøver på i Norled. Vi må håndtere situasjoner som oppstår, men jobber likevel etter langsiktig og gjennomtenkt plan.
Vi har gode holdninger. Vi strekker oss i det daglige. Vi sløser ikke.
Får vi det til kan vi slå hvem som helst.
Áfram Island! Áfram Norled!"

Gaman að þessu!